I skyggen av krigen – en reise inn i Lagasouifjellet ved Falzaregopasset i Dolomittene

«Stillheten i fjellet er ikke alltid fredelig. Under den dramatiske Dolomitt-himmelen, midt mellom tinder og turiststier, skjuler Lagazuoi-fjellet mørke minner fra en krig ingen lenger kjemper – men som fortsatt hvisker i fjellets indre. Vi snørte fjellstøvlene og gikk bokstavelig talt inn i historien – gjennom mørke, kalde tunneler sprengt ut av soldater under Første verdenskrig.»

Du kjenner det allerede før du tar det første skrittet inn i fjellet. En stillhet, dypere enn stillheten utenfor. En ærefrykt – som om steinene selv hvisker historier fra en annen tid. Denne følelsen kommer raskt, selv om dette er vår tredje tur hit.

Historien under stein og snø. Falzaregopasset, beliggende i de italienske Dolomittene, mellom Cortina d’Ampezzo og Alta Badia, er i dag et vakkert, tilgjengelig høyfjellspass som lokker syklister, fotturister og ferierende med storslått utsikt og lune fjellkaféer.

Men under Første verdenskrig var dette ingen postkortidyll – det var frontlinjen mellom italienske og østerriksk-ungarske styrker. Lagazuoi-fjellet ble et beryktet åsted for en grusom og desperat fjellkrig. Fiender gravde seg inn i fjellet, og sprengte tunneler for å komme hverandre nær – eller blåse hverandre i lufta.

Stillheten som snakker. Inne i fjellet er det en underlig stillhet. Ikke den fredelige, men den som rommer fortidens ekko. Du hører lydene dine – pust, skritt, en jakke som subber mot en kald steinvegg – alt blir forsterket, og alt føles som en inntrengen i noe hellig. Her inne har ikke solen makt, og tiden virker å gå i oppløsning. Veggene rundt oss er ru og fuktige, med krass lukt av jord og metall. Enkelte steder drypper vannet kontinuerlig fra sprekker i taket, som en evig tåre fra fjellet.

Vi passerer små åpninger ut mot klippeveggen, hvor skyttere en gang satt i iskalde netter og speidet etter fienden – og hvor man i dag ser et postkortbilde av Dolomittene innrammet av rust og granatsplinter.

Jo høyere vi kommer, desto mer kompleks blir labyrinten. Noen ganger tvinges vi til å dukke lavt, andre ganger må jeg gripe tak i en vaier og trekke oss opp en bratt steintrapp, hugget rett ut i fjellet av unge menn med spader og dynamitt. Tankene vandrer til dem som levde – og døde – her. Det er umulig ikke å kjenne på respekten.

Ingen digital virkelighet, ingen VR-brille, kan konkurrere med følelsen av å stå midt i et ekte minnesmerke. I en liten utposning finner jeg et kors med et navn og en dato. Ingen turist har satt det opp. Det er gammelt, kanskje originalt – et stille rop fra en svunnen tid.

Et fjell full av krig. Under 1. verdenskrig var denne fjellkjeden skueplass for en brutal og fastlåst fjellkrig mellom italienske og østerriksk-ungarske styrker. Krigen ble utkjempet i høyden, bokstavelig talt – på rygger, klipper og inne i fjellet selv. Lagazuoi ble perforert av tunneler, sjakter og stillinger, hugget ut med håndmakt og sprengstoff, mens snøen blåste og døden lurte bak hver stein.

Den mest kjente av disse tunnelene er den italienske angrepstunnelen, (markert med rødt i skissen over) gravd med det mål å sprenge østerrikerne ut av fjellet. Arbeidet tok måneder og år. Resultatet ble en spiralformet tunnel som går 1100 meter gjennom fjellet, nesten 300 høydemeter fra toppen og ned til Falzarego-passet.

Dette er vår tredje tur i Lagasouitunnelene – to turer nedenfra og opp, og en ovenfra og ned. Vi anbefaler å starte nede, hvis du vil spare knærne. Det tar på ekstra å gå ned her, da trinnene kan være svært høye mange steder.

Langs tunnelens snirklete vei oppover støter jeg stadig på spor etter menneskehender og militær oppfinnsomhet. Det som først ser ut som en tilfeldig nisje i veggen, viser seg ofte å være rester av gamle stillinger, ammunisjonslagre eller oppholdsrom. I et av rommene finner jeg en lav trebenk – halvt råtnet, men fortsatt intakt.

Alt inne i fjellet – inkludert dynamitt, verktøy, treverk og forsyninger – måtte bæres for hånd av soldater. Dette var et ubeskrivelig slit som tok mange liv. Mange døde etter fall, medmennesker andre døde av utmattelse.

Takbjelker av gamle stokker står fortsatt i spenn enkelte steder, og rustne jernringer er slått inn i veggene – brukt til å henge lykter, utstyr eller kanskje en feltsekk. Det er overraskende hvor mye som er bevart, til tross for at over hundre vintre har gnagd på dette stedet. Her inne i mørket føles de små strukturene som en arkeologisk åpenbaring – og som et brutalt vitnesbyrd om et liv i evig venting.

Noen steder har italienerne bygd små utkikksposter med murer av stablet stein, formet som små skyttergraver i miniatyr. Jeg lener meg inn mot en av dem og titter ut – utsikten er blendende vakker, men det slår meg hvor skremmende åpent det også må ha vært for de som satt her, i påvente av en fiende som kanskje aldri kom, eller som kom altfor brått.

Ved en annen avsats skimter jeg restene av et primitivt kjøkken – et ildsted, sot på veggene, og det som en gang må ha vært en metallrist. Tenk å koke suppe her, i et rom så trangt og kaldt at bare flammen fra bålet må ha vært nok til å holde motet oppe. Disse enkle byggverkene – satt sammen av fjell, tre og jern – gir tunellen en nerve. Ikke som et museum med glass og skilt, men som et levd rom. Et rom hvor krigen ikke er utstilt – men fortsatt bor.

Endelig på toppen. Fra den øvre tunnelutgangen, som ligger like under toppen av Lagazuoi, fortsetter stien videre langs eggen i retning øst mot toppen.

Her oppe åpner landskapet seg dramatisk – det er luftig, men stien er godt sikret og tydelig merket. Langs kanten passerer man flere gamle stillinger, noen av dem murt opp i stein og delvis restaurert, andre mer forvitret og ruinerte.

De ligger som små vaktposter med utsikt mot Alta Badia og Cortina – strategisk plassert, men i dag fredelige utsiktspunkter.

Det er fascinerende å se hvordan stillingene er bygget inn i terrenget, med smale skyttergraver og små rom hugget ut i fjellet, fortsatt med jernkroker og rester av treverk. På vei mot toppen passerer man også informasjonstavler som gir innsikt i livet her oppe under krigen. Siste stykket til toppen går over et steinete platå, og belønningen er storslått utsikt over hele Dolomittene – fra Tofana til Marmolada – og en stille følelse av ærefrykt.

På toppen venter premien: mat, drikke og en utrolig utsikt.

Nå venter bare turen ned igjen. Her har man valget: kabelbanen med en fantastisk utsikt og kiling i magen, eller fotturen rundt fjellet.

Vi har tatt begge valgene tidligere, så vi satser på fotturen i dag.

Tips: Ta med god hodelykt (og gjerne en ekstra), solide fjellstøvler og hansker – noen av stålvaierne er grove og kalde å holde i. Hjelm er anbefalt for å unngå hodeskader i de laveste passasjene. Jeg dunket hjelmen 10-15 ganger i løpet av turen.