«Når noen sier «Kunstsilo», tenker man vel på en grå betongkloss med gamle kornrester. Vel, glem det. Her venter både spektakulær arkitektur, kunst i verdensklasse og en restaurant med utsikt som gjør lunsjen til en opplevelse.»
Det er ikke hver dag man går inn i en kornsilo og kommer ut igjen med en liten overdose kunst og kultur på kjøpet. Men det er akkurat det som skjer i Kristiansand. Her har de nemlig tatt en gammel betongsilo fra 1935, designet av arkitekten Arne Korsmo, og gjort den om til ett av Nord-Europas mest moderne kunstmuséer.
Betongrør som en gang rommet bygg og havre, rommer nå verk fra Tangen-samlingen – verdens største samling av nordisk modernisme.
Jepp, det er ganske langt fra fjøs og låve til Mondrian-inspirert minimalisme (enkle former og linjer, få farger (rød, blå, gul, svart, hvit), og ryddig, stilrent design).
Bygget er i seg selv verdt turen, selv for oss som ikke akkurat går rundt med beret og maleskrin på fritida. Siloen ble fredet i 2010, men istedenfor å la den stå der og forfalle, bestemte noen kloke hoder seg for å pusse opp hele kolossen. Resultatet er et arkitektonisk mesterstykke hvor gammelt industriuttrykk møter stramt, moderne design.
Betongveggene står der fortsatt, men nå er de pakket inn i glass, stål og lys som får enhver ingeniør til å trekke pusten litt ekstra dypt.
I denne produksjonen inviteres du inn i maleriet gjennom lys, lyd og bevegelse. Det er en levendegjøring av atmosfæren og lyset i naturmotivene til Amaldus Nielsen.
For den som liker harde fakta: Kunstsiloen er 38 meter høy, har 15 sylindere og et bruttoareal på rundt 11 300 kvadratmeter. Veggene består av to meter tykke betongrør, og hele bygget rommer nå tre etasjer med utstillingsareal, et auditorium, verksteder, kafé og restaurant. Den gamle kornsiloens rå dimensjoner gjør at rommene føles både monumentale og luftige – som å gå inne i et gigantisk instrument laget av betong – eller den tidligere nevnte utskytningsrampa…
Selve utstillingsarealet er enormt – nesten 11 000 kvadratmeter med plass til både permanent samling og skiftende utstillinger.
Det er såpass stort at man må ha en viss strategi for å ikke bli stående fast i første etasje mens man grubler over hva kunstneren egentlig mente. (Mitt tips: Ikke grubel. Gå videre. Det er mye å se.)
På toppen av Kunstsiloen ligger kronjuvelen – en luftig toppetasje med panoramautsikt over sjøen, Odderøya og hele Kristiansand.
Her oppe får man virkelig følelsen av å stå på byens utkikkspost, omgitt av både arkitektur og havbris. Det er et sted hvor man kan trekke pusten dypt, la blikket vandre – og kanskje lure på hvorfor man egentlig ikke alltid jobber i bygg med takterrasse og kunst på alle kanter.
Og så var det maten. For la oss være ærlige – et kulturbesøk uten en god lunsj blir fort som et fjell uten utsikt. Jeg hadde som nevnt gleden av å besøke Kunstsilo sammen med gode kollegaer fra Vegdirektoratet, og vi nøt en bedre lunsj med kortreist lokal mat i restauranten i første etasje. Også den med flott utsikt.
En lunsj her anbefales. Kaffen derimot – den tas på toppen!
På tampen en liten anekdote fra Nicolai Tangen:
«Jeg lærte av moren min at du skal gi bort det kjæreste du har; ellers, hva er poenget?»
— Nicolai Tangen. Original: “I learnt from my mother that you should give away the dearest thing you have. Otherwise, what’s the point?”. Financial Times
Så konklusjonen fra gråskjeggbloggern er enkel: Man trenger ikke være overvettes kunstinteressert for å ha glede av et besøk på Kunstsilo. Bygget er et teknisk og estetisk fyrverkeri, utstillingene gir akkurat passe med påfyll. Kristiansand har fått et landemerke som både kulturfolk, arkitekturnerder og byråkrater fra Vegdirektoraratet kan enes om.
gråskjeggbloggern.no 