Fjellfestningen på Marmolada i de italienske Dolomittene

«Dypt inne i Marmolada-breen skjulte italienske soldater et unikt festningsverk – et helt militæranlegg gravd ut i is og fjell. Her, i det som ble kalt La città di ghiaccio (isbyen), levde og kjempet de under ekstreme forhold i over 3 000 meters høyde. I dag kan du fortsatt se sporene etter dette iskolde ingeniørkunstverket fra 1. verdenskrig høyt oppe i Dolomittenes ville landskap.»

For å i det hele tatt komme seg til startpunktet for denne via ferrata-turen på 3 000 meters høyde, må vi først ta kabelbanen fra Malga Ciapela til Antermoja, og bytte til ny bane videre til Serauta. Etter via ferrata-turen tar vi (selvsagt) også den tredje banen fra Serauta til toppen Punta Rocca på hele 3 265 m.o.h.

I løpet av dagen setter vi dermed også ny personlig høyderekord. Den forrige var på Grawandspitze i Val Senales på 3 251 m.o.h. Du kan lese om den turen her (intern lenke).

Marmolada er med sine 3 343 m.o.h. den høyeste fjellkjeden i Dolomittene, og blir derfor omtalt som Dronningen av Dolomittene.

Punta Serauta 1915–1917: Da krigen klatret til topps

Under første verdenskrig ble Dolomittene en nådeløs slagmark mellom italienske og østerriksk-ungarske styrker. I området rundt Punta Serauta og Marmolada-massivet kjempet italienske soldater fra det 51. og 52. infanteriregimentet i Alpenes brigade. Fra 1915 til 1917 utkjempet de brutale fjellslag i over 3 000 meters høyde, der farene fra naturen var minst like store som fra fienden.

Forberedelsene er viktige før man i det hele tatt tar banen opp. Møter man opp uten via ferrata-utstyr – ingen tur i fjellet. Vi registrerte imidlertid flere italienske turister uten sikring. Det er galskap i dette området. Håper de hadde god livsforsikring.

For å overleve i det ekstreme høyfjellet bygde de italienske styrkene et avansert festningsverk inne i selve Marmolada-breen. Dette unike anlegget, kjent som La città di ghiaccio – isbyen – bestod av over 10 kilometer med tunneler, kommandoposter, forlegninger og ammunisjonslagre uthult i isen og fjellet.

Her kunne soldatene skjule seg for artilleriild, men også søke ly for uvær, snøras og den konstante kulden. Punta Serauta ble befestet med stillinger sprengt direkte inn i klippene, og forsyninger ble fraktet opp langs stupbratte fjellvegger og over juv med taubaner.

Likevel var livet her en daglig kamp – mange døde, og flere ble først funnet igjen mange tiår senere, bevart i isen.

Å gå langs stiene ved Punta Serauta i dag er som å vandre gjennom en åpen historiebok hugget i stein. De gamle skyttergravene og stillingene er fortsatt synlige, mange av dem uthult direkte inn i fjellet av italienske soldater med primitive redskaper, under konstant fare fra snøskred, fiendtlig ild og steinsprang.

Det er lett å forestille seg det harde livet de levde her – på smale fjellhyller, med frostbitt fingre og våte klær, ofte i dagevis uten varme. Skarpe fjellrygger og dype juv omgir deg, og du kjenner tyngden av historien i kroppen mens du beveger deg mellom posisjonene, der soldater en gang sto vakt med geværet i hånden og fjellstøvlene halvveis frosset fast i bakken.

Kampen om høydene tok aldri pause, verken sommer eller vinter. Soldatene levde med snøstormer, stekende sol, iskald vind og konstant fare for angrep – mens de holdt liv i stillingene de selv hadde bygget. Å stå i disse fjellfestningene i dag, med utsikt over Dolomittenes dramatiske landskap, er både vakkert og uhyggelig.

Det som i dag er en fredelig fjellverden, var den gang en kampplass der menneskets utholdenhet og oppfinnsomhet ble satt på sin ytterste prøve. Det er umulig å ikke bli berørt av kontrasten mellom naturens storslagenhet og krigens nådeløshet.

I dag kan man også besøke krigsmuseet på Marmolada, som viser gjenstander, fotografier og personlige historier fra soldatene som kjempet og levde i isen. Punta Serauta minner oss om at selv de vakreste fjell kan bære på dype sår, der mot og lidelse er hugget inn i både stein og is.

Vi måtte også få med oss toppen på fjellet. Nå var det tid for å nyte utsikten, selv pulsen var høy – både grunnet litt tynn luft og ikke minst at det var durabelig langt ned. Ja da, jeg innrømmer det så gjerne: Laila sin puls var lavere enn min.

Men turen var ikke ferdig. Man skal ned igjen også. Det kan være en vel så krevende øvelse.

Utsikten fra oppover fra Serauta til Punta Rocco er storslagen. Kabelbanen opp til 3 265 m.o.h. Går over en isbre. Inne i denne lå tidligere kilometervis med forsvarsverk.

På toppstasjonen er det også et lite grottekapell, som ble vigslet av Pavel for en del år siden.

Det anbefales å stoppe på Serauta på veg ned igjen. Herer det både kafé, krigsmuseum og toaletter.

Til slutt: Å gå gjennom stillingene ved Punta Serauta gir et sterkt innblikk i hvor krevende livet må ha vært for soldatene her. Det er en tur som både imponerer og setter spor – rett og slett et møte med historien på nært hold.