«Vi har alle sett indiske lastebiler pyntet ut- og innvendig, gjerne til det vi vil kalle «til det ekstreme». For en indisk sjåfør er dette helt naturlig – lastebilen er vårt hjem i store deler av året, og vi liker å ha det pent rundt oss, forteller de sjåførene jeg har pratet med.»
SÅ ENKELT er det altså: de fleste indiske sjåfører liker pynt. Når sant skal sier, så har vi vel alle sett en og annen norsk lastebil også, med både kunstverk utvendig og lys og juletrær innvendig.
PYNTINGEN av indiske lastebiler er ofte gjort med enkle midler. Kjøp noen bokser maling i sterke farger, skaff noen varseltrekanter og noen meter tau, så er mye gjort. Derfra er det kun fantasien – og knapt nok den, som setter grenser.
Nei, det er ikke en sjåfør med nynasistiske sympatier som kjører denne doningen. Den skarpøyde har allerede funnet de to HAKEKORSENE i fronten. I Vesten er hakekorset, eller «svastika» hovedsakelig forbundet med nazisme, og forbudt å bruke i en rekke land.
Svastikaen er et religiøst symbol brukt over store deler av verden i uminnelige tider. På sanskrit (gammel-indisk) er dette tegnet en LYKKEBRINGER. Derfor ser man svastikaen på bygninger, kunstverk, smykker…og lastebiler.
Denne unge karen ville gjerne bli fotografert foran faren og onkelens til årskomne Ashok Leyland – en indisk produsert lastebil, laget i Chennai. Ashok Leyland er den nest største lastebilprodusenten i India. Den første Ashok’en ble laget i 1948.
Ashok er den største produsenten av busser i India, og transporterer 70 millioner mennesker rundt i India hva dag.
DET HENGER og dingler. Tanken bak pyntingen er som sagt enkel, sjåførene liker å ha det pent rundt seg. De bor ofte ukesvis i kjøretøyene, mellom hver gang de er hjemme. Spesielt innvendig punktet det gjerne så kraftig, at det tidvis kan være vanskelig å se ut.
Fra vår vestlige synsvinkel, kan nok denne pyntingen virke ganske fremmed, spesielt alt som henger og dingler utvendig av tau, stoffremser og plastblomster.
Dette gjør da også en india-reise så spennende. Det er en helt annen verden, både med kultur, levesett og meninger om hva som oppfattes som pent.
Standarden på lastebilene her er varierende – for å si det mildt. Mange kjører til det stopper. Når det stopper, foretas reparasjonen på stedet. Det sveises og fikses, og da sjelden med originaldeler.
En lekk tank repareres naturligvis med TAPE!
Den største lastebil- og bilprodusenten i India er Tata Motors. Tata ser man alle steder. De lager både store og små biler, og samarbeider med Daimler-Benz om produksjonen av lastebiler og busser.
VELSIGNET AV MINE FORELDRE står det rett over TATA-navntet i grillen på denne lastebilen fra Sandeep Road Lines, fra Baripura Vidisha. Den var på veg til Kashmir med marmorblokker. En reise på 1.700 km – en veg.
Jeg måtte jo prøvesitte. Hvor ofte får man sitte bak rattet på en Tata 4923 S med 50 tonn marmor i lasten? Pynten i speilet måtte veie minst et par kilo, og smalt godt i døra når denne ble lukket igjen. Merkelig pynt!
Hovedsjåføren viste stolt fram sitt «hjem». Her var det det også kilovis med pynt i vinduet, et lite alter og statuer med silkeslør på dashbordet. Klesskapet hang oppunder taket.
Sett bort fra førersetet, var det kun en stor seng i førerhytta. Reservesjåføren kunne virkelig boltre seg på flere kvadratmeter.
Bakendene på lastebilene er ofte rene oppslagstavlene. Her står det gjerne en del informasjon til bakenforliggende, gjerne på flere språk. Selvsagt pyntes det bak også.
HORN PLEASE er standardteksten bak på de fleste lastebiler og varebiler i India. Det ser ikke ut til at tutinga har noen som helst effekt, men det tutes allikevel – hele tiden.
Selfie sammen med en gråskjegget blogger fra Norge er noe å vise til kollegaene på jobben på mandag.
Lastebilnæringen har ikke for lette kår i India. På motorvegene får de kjøre i maks 60 km/t. På de mindre vegene er det maks 40 km/t. Da tar det tid å kjøre 3.400 km tur/retur Kashmir.
gråskjeggbloggern.no 