«Den pittoreske Old Town Sperlonga med aner tilbake til romertiden, lever et pulserende liv til tross for sin ca to tusen år gamle historie. Her bor familier i de samme boligene som generasjoner har gjort før dem. Her tar de i mot badegjester, som de har gjort tilbake til Keiser Tiberius sin tid – og her serverer de sine gjester lokale fiskeretter.»
Kjører du bil langs SR213 (strada regionale) fra Roma og sørover til Napoli, vil du ca halvveis se denne maleriske byen på din høyre side mellom havet og vegen. Gjør da som mange velstående romere gjorde i tidligere tider: stopp, bad, spis og nyt livet. Det er en grunn til at romerne reiste hit – noe dagens romere fortsatt gjør.
Merkelig nok er Sperlonga i liten grad oppdaget av utenlandske turister. Det passer meg godt.
Tilsynelatende delvis sprengt inn i fjellet, ligger gamlebyen ytterst på en stor klippe mot Tyrrenhavet. Keiser Tiberius fikk i sin tid også bygget en enorm villa på klippen.
Seinere ble ruinene fra denne overtatt av lokale beboere, som bebygget hele klippen. Dette ble gjort for å unngå de sykdomsbesatte myrområdene lenger inn i landet, samt unnslippe pirater og slavefangere.
Sperlonga var på 1700- og 1800-tallet også et populært område å bo i for adelen i regionen.
Sperlonga ligger også «passe langt» unna hovedstaden. Her hadde man ikke den stekende Roma-varmen om sommeren, men det var allikevel nære nok til å kunne reise frem og tilbake ved behov.
Husene er solid bygget og står fjellstøtt på klippen, hvor de har stått i århundrer. Intet er endret. Det er det da heller ikke rom for. Her står de fleste husene med minst en felles vegg med naboen.
Trappene og etasjene virker uendelige. I sannhet en labyrint hvor man bare går og går.
Alt er ekte og så uendelig italiensk. Her bor og jobber folk. Her går barn på skolen, butikkene får vareleveranser og frisøren tar imot sine kunder.
Det eneste som er endret, er tilførsel av vann, avløp, strøm…og internett. Dette er gjort på en mesterlig, nesten usynlig måte. Det meste er lagt skjult, da italienske myndigheter – som i Norge, setter strenge krav til endringer av slike bevaringsverdige hus og byer.
Mange av husene er bygget med bare tre vegger, da den bakerste er selve klippen. Dette hjelper også på temperaturen inne i husene, som får en forholdsvis stabil temperatur gjennom døgnet.
Lokale kunstnere har stått for utsmykkingen, som i stor grad er tuftet på gamle lokale tradisjoner.
Ikke noe å si på utsikten hos Antonucci Pasquazzi. Like nedenfor ligger også båthavna og et gammelt tårn – Torre Truglia, som er åpent for publikum.
Rett sør for gamlebyen i retning Napoli, ligger en nydelig badestrand.
Utvalget av butikker er ganske imponerende her. Her får du kjøpt det meste av mat, drikke, sko, klær, smykker og kunst.
Restaurantutvalget er også godt. Det er flere å velge i mellom på de små åpne plassene, eller de trange smugene.
Min klare anbefaling er Ricciola Saracena Osteria di mare. Vi fikk denne anbefalt av en annen reisejournalist/reiseblogger – som igjen hadde fått den anbefalt av lokale beboere. Førsteklasses mat!
Du kan faktisk kjøre helt inn i gamlebyen med bil. Det er overraskende godt med parkering i to parkeringshus der. Helt grei pris også: €2 pr time.
Når du først er her kan jeg også anbefale å besøke området bak meg – nord for Sperlonga: Terracina. Her er det lite utenlandske turister, kilometer på kilometer med strender og koselige hoteller. Egen blogg med hotellanbefaling kommer.
TIPS: Reis hit i perioden mai – juli. Hold deg unna august, da har italienerne ferie, samt at varmen slår til for fullt.
gråskjeggbloggern.no 