«Alle veger fører til Rom, og minst to fører til Positano og Amalfi. Jeg har prøvd dem begge – både til lands og vanns, og vil i dette og et påfølgende innlegg gi et lite innblikk i mine erfaringer. Det beste av alt: du trenger ikke å velge. For å sitere min gode venn Ole Brum: Ja takk, begge deler!»
Amalfikysten ligger på nordkysten av Salernobukten i Tyrrenhavet i provinsen Salerno, sør for Napoli. Det er strekningen fra Positano i vest til Vietri sul Mare i øst, som regnes som den egentlige Amalfikysten – en strekning på 37 km (målt langs vegen). I dagligtalen omtales ofte hele strekningen mellom Nerano og Salerno som Amalfikysten.
Amalfikysten kom på UNESCO’s Verdensarvliste i 1997, og blir hvert år valfartet av hundretusener av turister fra hele verden. Mange av oss har dette området på «bucketlista» – med svært god grunn. Ulempen er bare at vi alle kommer nesten samtidig.
Tipset er er å komme så tidlig som mulig, og forsøke å unngå spesielt august. Da er det ferie i Italia og nærliggende land.
Det finnes i teorien tre måter å reise langs kyste på: rutebuss, bil og båt. Rutebuss går på strekningen, men krever tid og en stor porsjon tålmodighet (se neste blogg).
I praksis er alternativene bil og båt – i alle fall hvis du vil se mest mulig.
Vi fikk en anbefaling fra det lille familiedrevne hotellet vi bodde på, om det lokalt eide Cooperativa S. Antonio. De har også shuttelbuss-ordning med henting på hotellet ditt. Det anbefales, da det er trangt om plassen i Nerano.
Selskapet leier også ut båter, hvis du ønsker å være kaptein selv. Farvannet langs Amalfikysten er enkelt å navigere i, hvis du har litt erfaring (og gjerne båtførerbevis) fra før. For oss var en halvfull «shared tour» perfekt denne gangen.
Man kan også leie båt med egen kaptein, uten andre gjester. Ideelt hvis du vil kose deg uten andre gjester, men ikke føler deg bekvem som kaptein. Svært mange gjør nettopp dette her.
En lokal guide med rimelig gode engelskkunnskaper geleidet oss langs kysten frem og tilbake, og ga matnyttig og god informasjon – ikke for mye, ikke for lite.
Denne oversikten får man kun fra sjøen. Den åtte timer lange reisa er en kontinuerlig wow-opplevelse, og man forstår hvorfor Amalfikysten står på UNESCO-lista.
Det ene enorme byggverket avløser det andre. Hotellene konkurrerer uhemmet i å ha den lengste trappa og den flotteste utsikten. Grand Hotel Tritone har visstnok rekorden med drøyt 700 trinn. Dette ser man ikke fra vegen…
Høyt der oppe går konkurrenten til dagens båtreise: SS 163 (Strada Statale) Amalfitane, som snirkler seg langs fjellskråningen, gjennom tunneler og små byer.
Tidvis ser vi trafikken stå i stampe, mens vi dupper rolig av sted og nyter sola og de drøyt 33 plussgradene.
Naturen er mektig langs Amalfikysten. Her fra Tovere San Pietro.
En annen fordel med kystvegen til Positano, er muligheten til å utforske øyene. Her ved Sirenuse. Øygruppen består av tre øyer, Gallo Lungo, La Castelluccia og La Rotonda. Navnet Sirenuse er antagelig en referanse til at dette var stedet hvor de mytiske sirenene oppholdt seg.
Bygningen på bildet var for ca 600 år siden et fengsel.
Pittoreske Positano hvor vi tilbrakte noen timer med bading og lunch.
Livet er ganske greit i Positano etter en bedre lunch.
Like flotte Amalfi, med sine svært travle og trafikkerte gater. Her var det veldig greit å ikke skulle finne en parkeringsplass. Å ta utgangspunkt i havna og bare rusle rundt til fots uten å bekymre seg for annet enn å komme hel og uskadd igjennom trafikken, var deilig.
€40 pr hode for en hel dag langs kystvegen på Amalfikysten er rett og slett bra. Ønsker du henting på hotellet, koster det €10 ekstra.
Her finner du del 2: Amalfikysten – ta bilvegen til Positano og Amalfi
gråskjeggbloggern.no 
Én kommentar