«Alle veger fører til Rom, og minst to fører til Positano og Amalfi. Jeg har prøvd dem begge – både til lands og vanns, og vil i dette og et foregående innlegg gi et lite innblikk i mine erfaringer. Det beste av alt: du trenger ikke å velge. For å sitere min gode venn Ole Brum: Ja takk, begge deler!»
Før du leser dagens blogg, anbefaler jeg at du først leser denne: Amalfikysten – ta sjøvegen til Positano og Amalfi.
Før du starter på dagens tur – som omtales som «One of the most beautiful roads in the world» av nettstedet «Roads to drive», bør du være godt uthvilt. Du vil trenge en stor porsjon oppmerksomhet – hele tiden!
Der skal ikke underslås at det er forholdsvis krevende å kjøre denne vegen. Ikke nødvendigvis grunnet svinger og tunneler, men på grunn av DE ANDRE trafikantene! De er det meste av tiden totalt gale og kjører tilsynelatende med et dødsønske hengende over seg.
Vi startet på SS163 i krysset med SS145 i San Pietro rundt kl 10. Her ligger Costiera Amalfitana og venter med sol og blå himmel. Start så tidlig som mulig, før invasjonen av turister og lokale racerkjørere starter.
Vegen slynger seg majestetisk og grasiøst langs fjellskråningen, og følger fjellets buer og svinger.
Asfaltkvaliteten er betydelig bedre her enn på de fleste regionale vegene. Nesten ikke ett hull. Det er unormalt i Italia! Vegbredden derimot varierer veldig. Fra å ha to forholdsvis normale kjørefelt, har du plutselig kun ett – rett etter en hårnålssving naturligvis.
Vegen vi skal kjøre i dag ble bygget i perioden 1832-1850, og er ca 37 km lang. Dette er den offisielle Amalfikystvegen mellom Positano og Vietri sul Mare. I dagligtalen omtales ofte hele strekningen mellom Nerano og Salerno som Amalfikysten.
Det er først fra sjøsiden man virkelig får inntrykk av hvor fantastisk denne vegen – og kunnskapen og jobben som ligger bak for å få bygget den.
Man bør beregne det meste av en dag når man først kjører denne utrolige vegen. Stopp ofte og nyt utsikten.
Det er mange muligheter til å stoppe under veis – noen gode og trygge, mens andre er mer…italienske. Lat som du er lokal og stopp. Alle andre gjør det også.
Det er også flere muligheter til å kjøpe svært kortreist frukt og annet her. Sjekk imidlertid prisen før du handler, da noen selgere er i overkant stive på prisen.
Vi kjører igjennom flere små landsbyer og tettsteder. Her har de lokale trukket butikkene bokstavelig talt ut i vegen.
Å finne et sted å stoppe her er vanskelig, men finner du et, MÅ du stoppe. Det er så pittoreskt og nydelig her.
Selv om vegen i seg selv er et kunstverk, har lokale kunstnere bidratt ytterligere.
Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, men det gjør det. I Costiera Amalfitana No 25 bor det en liten familie.
Et typisk problem i nesten hver landsby langs SS 163: parkerte – elle heller feilparkerte biler. Men på den annen side, hvor skal de fastboende og deres gjester parkere?
Mange steder må også hotellgjestene parkere langs vegen. Det finnes bare ikke nok plasser i de stupbratte skråningene hotellene ligger ved.
“Closer to the sky than the sea” skrev den franske novellisten André Gideo om Amalfikysten.
Når man nærmer seg Amalfi eller Positano starter køene, hvis de ikke har gjort det allerede. Senk skuldrene og nyt utsikten – og la de lokale «tullingene» gjøre sine halsbrekkende forbikjøringer i fred. Lenger fremme står oftest politiet og forsøker å rydde opp.
Ja, det er fullt mulig å kjøre buss langs SS163, hvis du har svært god tid, og vil sitte varmt og trangt. Det går buss i begge retninger i faste ruter. Fordelen med bussen er naturligvis at du slipper parkeringsproblematikken som er hinsidig alt her.
Når du først kommer frem, ligger dette paradiset og venter på deg. Ja, det er så vel verdt å ta turen hit – både til vanns og lands.
gråskjeggbloggern.no 
Én kommentar