«Her i Trona kan du enkelt få kjøpt hus og tomt for en dollar, forteller pastor Jon Goebel i Trona Foursquare Church, i det jeg treffer han utenfor de slitte kirkelokalene.
– Alle som hadde råd, flyttet for flere år siden. Det som er igjen er tomme hus, nedlagte butikker, giftig drikkevann, forurenset luft og de som ikke hadde råd til å flytte. Ikke en gang gressplen vokser her lenger.»
Egentlig skulle vi ikke stoppe her i det hele tatt. Vi var på veg fra Death Valley til Mojave, hvor vi skulle overnatte. Heldigvis tok jeg en stopp, og heldigvis traff jeg en pastor med norsk bestemor…og jammen fikk jeg med en velsignelse på reisen.
Vi hadde faktisk aldri hørt om denne lille byen Trona, som i dag fremstår som en ren spøkelsesby. Byen ligger kun drøyt 2 timers kjøring nord for Los Angeles. Allikevel synes det å være lysår i mellom byene.
Det som møtte oss her, var så ekstremt at jeg bare måtte finne ut hva som hadde skjedd med byen. Når vi kjørte rundt på grusveiene, var 9 av 10 hus tomme, falleferdige og delvis raserte. Kun 1 av 3 bensinstasjoner var åpen og det var nesten ingen mennesker å se.
Det eneste det var nok av hvor enn vi så, var søppel og atter søppel. De fleste vegene var grusveier, skolen var skremmende dårlig og fotballbanen utenfor hadde ikke gress, slik alle andre har i USA. Hvorfor?
Etter å ha tatt bilde av forsamlingslokalet, treffer jeg pastor Jon Goebel. Goebel er mer enn villig til å fortelle historien om byen som forsvant.
Pastoren og kona Sarah, som er vise-pastor, flyttet hit for ca to år siden. Det er de eneste som har flyttet hit på lang tid. Alle andre flyttet ut, forteller ha. Byens menighet trengte en pastor, og Jon og Sarah tok utfordringen.
I sine velmaktsdager bodde det rundt 7.000 mennesker her. Byen har alltid vært fattig og ressurssvak, men hadde eget vann, frisk luft og en liten kjerne med butikker. Folk kom hit fra nabobyen Ridgecrest for å handle grønnsaker.
Nå er det vi som kjøpe alt vann av dem via en rørledning. Grunnvannet vårt er forurenset av bedriften, som også har ødelagt hele byen, forteller Jon engasjert.
Nå er det bare ca 1.000 fattige sjeler igjen her, og de japanske eierne av fabrikken da, som også eier det meste i mils omkrets. Det er også japanerne som eier de fleste av de falleferdige husene…og all søppelet!
Beboerne pleier å skryte av at den bor 1.800 personer her, men det er bløff, forteller Jon med et lite glimt i øyet. Det er nok mer et overlevelsesinstinkt enn sannhet.
Japaneserne overtok bedriften Searles Valley Minerals – en stor kjemikaliebedrift for mange år siden. Bedriften pumper opp vann fra grunnen, som så behandles og videreforedles. Det blir store mengder avfall fra dette.
Jon mener det er japanerne som har ødelagt byen og naturen i og rundt byen. Han mener også at årsaken til at bedriften kjøpte opp de fleste husene, var for å unngå fremtidige søksmål og mulige rettssaker fra naboer som klaget på ødelagt grunnvann og luftkvalitet.
De fleste fikk et tilbud, som det var vanskelig å si nei til. Ikke fordi tilbudene var så gode, men de hadde ikke noe reelt alternativ. Ble de boende, ville de ikke få igjen noe for huset sitt.
De som ble igjen, var de som ikke hadde råd til å flytte. Det kostet for mye å etablere seg i en ny by. De som bor her nå, er de fattigste av de fattige. De har heller ikke ressurser til å saksøke bedriften.
Jon forteller at skolen her er, etter det han har sjekket opp, den eneste skolen i USA uten plen på fotballbanen. Plen vokser bare ikke her. Det har å gjøre med bl.a. grunnvannet.
En gang i uka er pastoren og kona på skolen og deler ut pakker med mat, med en verdi på 40 dollar, til hver av de rundt 100 skolebarna. Det trenger de sårt for å ikke sulte, sier han.
Jon blir ekstra pratesalig når han får høre at jeg er fra Oslo, Norge. Han forteller da stolt at hans bestemor er helnorsk og fra nettopp Oslo. Han har også vært i Norge… i noen minutter, under en mellomlanding på Gardermoen da han jobbet i US Airforce.
GRÅSKJEGGBLOGGERNS KOMMENTAR: alt overstående er basert på pastorens opplysninger og meninger. Jeg går derfor ikke på noen måte god for sannhetsgehalten i dette. Det viktigste for meg er å vise hvordan noen mennesker bor og lever i dag i Trona, og hvordan de opplever situasjonen.
