«Sagt av Sunil – en av skolejentene: Do you have chocolate? I am not a beggar, I go to school – I just want a chocolate. Det er da man gråter innvendig for at man kun har med skolemateriell.»
Tre dager før besøket, hadde jeg aldri trodd at jeg noen gang skulle stå i et klasserom langt ute på den indiske landsbygda i Rajasthan og dele ut skolemateriell. Enda mindre at jeg skulle stå der og synge «Pål sine høner». SÅ lite vet man altså om morgendagen – og det er kanskje like greit.
Men hva brakte en gjeng reisende fra Norge hit? Jo, Albatros Travel – et reisebyrå utenom det vanlige. Jeg har skrevet en blogg om dem her.
Albatros har et engasjement og hjerte jeg aldri har opplevd maken til av et reisebyrå. De engasjerer seg og forsøker å gjøre en forskjell. Reiseleder Herdis avtalte et besøk med rektor, og kjøpte inn skolemateriell og bøker som ble delt ut under besøket.
TIL ETTERTANKE: i følge UNESCO er India det landet i verden som har flest analfabeter – ca 270 millioner, og kvinnene utgjør ca 66 % av dem.
Government Senior Secondary School Sherpur, ligger langt ute på den indiske landsbygda i delstaten Rajasthan, nord i India.
Skolen dekker 1. til 12. trinn, og har både gutter og jenter i samme klasse. Undervisningsspråket er hindi, og de har totalt 14 klasserom. SE FILM HER
Grunnloven i India slår fast at delstatene har ansvar for at alle barn mellom 6 og 14 år skal ha 8 år med gratis og obligatorisk skolegang. Det er like muligheter for alle, og de som tilhører språklige eller religiøse minoriteter skal gis et spesielt vern.
I dag jobber det indiske skolesystemet etter et prinsipp laget av Mahatma Gandhi, som fremhever at teori og praksis skal utvikle hele barnet.
Iveren etter å vise hva de har lært er stor. Rektor Usha Sharma hadde samlet representanter fra flere klassetrinn da vi var på besøk. Språket i undervisningen er Hindi, men de lærer engelsk også.
Flere av elevene var svært ivrige på å praktisere engelskkunnskapene sine, og stod tidvis å kø for å prate med oss.
En av jentene – Sunil, kom bort og sa: «Do you have chocolate? I am not a beggar, I go to school – I just want a chocolate.» Det er da man gråter innvendig for at man kun har med skolemateriell.
Skolen ble åpnet i 1927, men har nok ikke fått mye stell og vedlikehold i årene etter. Deler av bygningene er i svært dårlig forfatning. Skolen har 2 toaletter for gutter og 2 for jenter, men har ikke innlagt vann… Alt vann til drikke eller vask, må transporteres til skolen.
Klasserommet vi besøkte, ligger innenfor disse veggene. Det finnes heller ikke dører alle steder. Ja, vi lever i en annen verden hjemme i Norge.
Siden barna sang for oss, måtte vi også synge for dem. Det ble bl.a. «Pål sine høner». En surrealistisk opplevelse for både nordmenn og indere tror jeg.
Til tross for enkle forhold ved skolen, er det rent og ryddig alle steder innvendig. Naturligvis tar man av seg skotøyet før man går inn.
Det var ikke mange av elevene som syklet til skolen. Suraj var en av de utvalgte, og var svært stolt av sykkelen sin.
Stort enklere blir ikke forholdene.
Læremidlene er svært enkle, men iveren etter å lære- og ikke minst praktisere engelsk blant elevene var overraskende stor.
Skolene i India varierer enormt, fra vel utrustede Public schools etter britisk mønster, skoler drevet etter Gandhis utdanningsideer, til skoler uten utdannede lærere lærebøker.
Elevene var godt forberedt på vårt besøk, og stilte i sine fineste klær for anledningen. Denne gjengen fulgte Gråskjeggbloggern tilbake til bussen. Det var også jenta til høyre på bildet – Sunil – som sa «Do you have chocolate? I am not a beggar, I go to school – I just want a chocolate.»
gråskjeggbloggern.no 