«De aller første via ferrata-rutene – eller jernvegene, ble bygget i Dolomittene i Italia under WW1, for å bedre fremkommeligheten og sikkerheten for infanteriet. Bare i løpet av vinteren 1916 døde over 1.000 soldater av kulde og fallulykker. Det ble bygget faste anordninger i fjellet med stiger, bøyler, wire og tau. Dette ble startskuddet for via ferrata.»
I dag er via ferrata allemannseie, og vi finner den til og med i Norge. Konseptet er imidlertid italiensk og har nettopp feiret 100-årsjubileum.
Under første verdenskrig ble det utkjempet harde kamper i Dolomittene mellom styrker fra Italia og Østerrike. I 1914 var Dolomittene ennå en del av det østerriksk-ungarske riket, men begge parter forsøkte å sikre seg kontrollen over dette viktige fjellområdet. Det ble bygget et enormt nettverk av tunneler, fort, skytestillinger og utkikkspunkter i fjellet.
Det var under denne krigen de kjente keiserjegerne holdt stand og kriget i fjellet vi besteg under denne toppturen. Du kan lese mer om fjellet fra et av våre tidligere besøk.
I senere tid er disse rutene renovert, og nye er bygget. Gammelt tauverk og skjøre trekonstruksjoner er erstattet med stål- og metallkonstruksjoner. Det er i dag et omfattende nettverk av via ferrata i Dolomittene, og disse inkluderer også flere overnattingssteder. Ved å benytte dette nettverket kan vanlige fotturister krysse Dolomittene i stor høyde og i bratt terreng, og stedvis med svært luftige overganger.
Via ferrata er en trygg og ganske så spektakulær måte å klatre i fjellet på. Du bruker klatresele, karabinkroker, hansker og hjelm. Hodelykt er også påkrevet hvis du sksl gå i tunnelene.
Ruta kombinerer via ferrataer med åpne stier og over 1.000 meter med tunneler på veg opp til toppen.
Det er en krevende tur opp og ned gjennom tunnelsystemene her. Uten skilting, hadde vi hatt et problem. Utenom noen få lysåpninger, er det totalt svart her inne.
Det blir mange pauser på veg opp, og man kjenner det i beina. Planlegg turen godt. Husk mat og masse drikke. Det er langt både opp og ned, og ingen servering (eller toalett) før du er oppe.
I tillegg til de vertikale tunnelene, er det enorme rom, kamre og horisontale tunneler på flere nivåer på veg mot toppen.
Ett av få utsiktspunkter inne i tunnelene. Flere hundre meter rett ned. Hullet ble også brukt for å få ut masser under utgravningene.
Mange av byggene er sprengt inn i fjellet, og bare litt av konstruksjonen stikker ut.
Flere av byggene står helt urørte siden WW1. Andre er restaurert og fremstår som tablåer/tidsvinduer, med små utstillinger.
Endelig ute i frisk luft igjen. Det er varmt, klamt og mørkt inne. Det må betegnes 2,5-3 timer inne i mørket. En veldig spesiell opplevelse.
Man kan selvsagt ta snarvegen opp også. Det har vi gjort et par ganger tidligere, når vi skulle på topptur den enkle og raske vegen.
Endelig på toppen! Da er vi akkurat halvveis. Før nedstigningen er det middag på Rifugio Lagazoui.
Det er faktisk betydelig mer krevende å gå tunnelene nedover. Det er nok også derfor de fleste går opp…og tar kabelbanen ned.
Her sees nettverket av tunneler.
gråskjeggbloggern.no 
Én kommentar