«22. juli 2010 syklet vi langs kaia i Monaco havn og så på hvite superyachter. Kort tid etter stod de to norske landkrabbene bak roret på kaptein Paul Watson og Sea Shepherd’s beksvarte flaggskip «Steve Irwin» – etter en rask og effektiv «kapring».
Selv om det har gått nesten ti år siden besøket, sitter det spikret som om det skjedde i går. Omvisningen og samtalene vi hadde med mannskapet om bord på «Steve Irwin», må nok sies å være opplevelser som går under kategorien: «Du tror det ikke før du får se det – og knapt nok da.»
Vi fikk en innblikk i deres tankesett, levemåte og krigstaktikk – som var overraskende åpen og ærlig. De viste villig frem hele skipet fra kontoret til kaptein Paul Watson, via våpenlageret, til brua.
At vi ble invitert om bord var vel egentlig ikke så rart. Her kom et vel voksent par syklende på to folding bikes, med sixpence, lett flagrende gevanter og skuldervesker. Vi så vel ikke akkurat ut til å eie en av yachtene i havna.
Nysgjerrige og utadvendte som vi pleier å være på tur, stanset vi selvsagt og slo av en prat med «vakthavende yrkesdemonstrant» ved gangbrua til flaggskipet. Det ene ledet raskt til det andre…og vipps var vi invitert om bord.
Kaptein Paul Watson og hans militante dyrevernorganisasjon Sea Shepherd Conservation Society trenger ingen ytterligere presentasjon. De er da også for oss nordmenn særlig knyttet til hvalfangst. Seinest i 2015 var det mye mediefokus her i Norge, da organisasjonen satte kursen nordover mot Norge og Nord- Atlanteren. Nå kommer vi til Norge for å plage hvalfangerne (ekstern lenke).
De høynet kjendisstatusen ytterligere etter den 7 sesonger lange dokumentaren «Whale Wars» på Animal Planet i perioden 2008-2015. Jeg tror jeg fikk med meg de fleste av de 61 episodene. (Fascinerende å se og høre hvordan slike militante miljøvernere tenker og opererer).
«M/Y Steve Irwin» ble bygget i Aberdeen i Skottland i 1974, og ble operert av Scottish Fisheries Protection Agency (de skotske fiskerimyndighetene) som patruljefartøy under navnet «FPV Westra».
Sea Shepherd overtok skipet i 2006 og døpte det «MV Robert Hunter», etter den canadiske miljøverneren og medgrunnleggeren av Greenpeace. Allerede i 2007 ble skipet omdøpt til «M/Y Steve Irwin» etter den legendariske krokodillejegeren og TV-personligheten Steve Irwin som døde i 2006.
Det var kort tid før dødsfallet også planlagt at Steve Irwin skulle bli med Sea Shepherd til Antarktis, da han også var over snittet engasjert i dyrenes velferd.
Skipet er i stor grad rigget som et krigsskip. Det er også svært solid bygget. Det er da også derfor den skotske marinen bygget en rekke tilsvarende skip i den såkalte «Island-klassen».
Sea Shepherd har fått testet skipets styrke ved en rekke anledninger. Mest kjent er nok de mange fysiske angrepene (ekstern lenke) Paul Watson gjorde mot japanske hvalfangere i Sørishavet, mellom Sørpolen, Australia og Argentina, sammen med søsterskipet «MY Bob Barker».
De har også en rekke våpen om bord, bl.a. potetkanoner til å skyte stinkbomber og maling. De kan også montere på 50 cm lange pigger rundt det meste av skipet. Dette gjøres for å gjøre det vanskelig for myndigheter å kunne borde skipet til havs.
De har videre vannkanoner, signalraketter og signalpistoler. De bruker også lettbåter til å legge ut «prop-lines» – liner og tau som de fører under kjølen på skipene de angriper. Disse er ment til å stanse propellene og fremdriftene til motstanderne.
En velkjent medietaktikk de også bruker, er å ta æren for aksjoner de ikke har gjennomført. Øverst på sidene på skipet står navnet på båter de skal ha senket.
«Senet», «Nybræna» og «Morild» er alle hvalskuter. Av disse er det kun en som en periode lå på havets bunn – nemlig «Morild», Steinar Bastesens skute. Min gamle kollega og lensmann Kurt Nilsen, bekreftet i et intervju overfør TV2 at han var tilstede da skuta sank ved kai, og at etterforskningen viste at det kun var et hendelig uhell.
De to andre lever i beste velgående. Riktignok gjorde Sea Shepherd sabotasje på dem, men denne var mislykket og skutene fløt like godt etterpå.
Islanske Hvalur 6 og 7 er senket av Sea Shepherd. De øverste fem har ikke Gråskjeggbloggern fått verifisert.
Mannskapet er med unntak av helikopterpiloten – som leies inn på periodisk basis, har fast hyre året rundt. De er i utgangspunktet fast på ett skip, men kan ved behov flyttes over. Skipene benyttes også tidvis til promotering når de ligger i havn.
De fleste av mannskapet har vært om bord i en årrekke og kjenner skipet ut og inn. De vi pratet med var unge voksne, trivelige mennesker med et engasjement himmelhøyt over snittet.
Skipet har kapasitet til et mannskap på 40, men har vanligvis rundt 20 om bord. Toktene deres varer vanligvis i fra noen uker til to tre måneder.
Sea Shepherd lever av donasjoner fra enkeltpersoner og firmaer. De har de siste årene, og da spesielt etter TV-dokumentaren og kampen deres mot de japanske fabrikkskipene, merket et økt engasjement og giverglede.
«M/Y Steve Irwin» skulle etter planen skrapes og resirkuleres i Kina. I 12.time ble skipet kjøpt og reddet av grunleggeren av «Ship for Good Philantropic Organization» Kerrie Goodall. Det jobbes nå med å preservere og klargjøre skipet som museum i Williamstown, Victoria i Melbourne, Australia. Den skal bl.a. inneholde en vegansk restaurant og et tatoveringsstudio.
Rollen som flaggskip ble overtatt av M/Y Ocean Warrior.
EPILOG:
Etter å ha publisert denne bloggen, leste jeg tilfeldigvis Aftenposten 24.01.1995 – for nøyaktig 25 år siden. På side 3 fant jeg denne saken. Er det mulig?!
gråskjeggbloggern.no 