“De kan være bortgjemte, litt ufyselige og guffene, men også fantastisk sjarmerende og herlige – og ikke minst tidvis svært så nødvendige!”
Denne faste spalten kommer med ujevne mellomrom… og når behovet melder seg. Spalten tilegnes derfor dette geniale produktet vi alle er så avhengige av.
Rundt om i verden har jeg truffet hundrevis av doer, uten at jeg egentlig har tenkt så mye over hva jeg har slengt akterspeilet ned på.
De som er så heldige å kunne nyte maten hos Le Café Jardin, kan også nyte dette rommet – utsmykket i samme overdådige krimskramsstil som kaféen ellers.
Du kan lese om besøket mitt på Le Café Jardin her (intern lenke).
En annen litt sær do fant jeg i Olavsgruva på Røros. Under en omvisning som gikk 50 meter ned og 500 meter innover i den nå nedlagte gruva, fant jeg dette klenodiet like ved Bergmannshallen.
Dame-alternativet måtte man opp og ut av gruva for å finne.
Franske hoteller begynner så smått å ta hensyn til sine yngste gjester. På et hotell vi bodde på i Cannes, kunne våre barnebarn enkelt håndtert dobesøket uten særlig bistand og frykt for å falle igjennom.
Den lille ringen hang fast i lokket inntil den trengtes. Da var det bare å trekke den ned. Smått og smart!
Uten å gå for detaljert til verks (eller røpe noen statshemmeligheter), kan jeg skryte av å ha deltatt i byggingen av denne «tronen», sammen med særdeles gode kollegaer i Statens vegvesen.
«Kongen» (les: avdelingsdirektøren) som fikk denne bygget i seine nattetimer på sitt kontor – selvsagt helt uvitende om den ruvende gaven, vi nok aldri glemme synet som møtte han på kontoret en tidlig morgen for noen år siden.
Dobyggerne glemmer det heller ikke.
Du finner flere dobesøk her:
gråskjeggbloggern.no 
Én kommentar