«PR1 – Vereda do Areeiro, er en ikonisk fjellsti som binder sammen de tre høyeste fjelltoppene på Maderia: Pico du Ruivo (1862 m.o.h.), Pico das Torres (1851 m.o.h.) og Pico do Areeiro (1818 m.o.h.). Sett av en dag til denne naturskjønne opplevelsen. Dette vil du ikke gå glipp av.»
Er du turglad og vurderer en tur til Madeira? Da anbefaler jeg på det sterkeste å ta med gode tursko og hodelykt og reise! Forklaring kommer:
Brorparten av de som kommer hit, kommer med minibuss, egen guide – og er turister som oss. Forklaringen er enkel: turen er en av de største turistattraksjonene på øya – og markedsføres der etter.
I tillegg trenger du skyss til startpunktet og henting etter målgang – hvis du ikke vil gå turen tilbake da…og DET vil du ikke. Stien er tidvis svært smal, og har «forkjørsretning» mot Pico do Ruivo. Det kan derfor være en skikkelig tålmodighetsprøve å gå mot strømmen. Vi så flere som fikk fikk testet sine egne tålmodighetsgrenser.
Det er også greit å være klar over at det tidvis SVÆRT mange turister her, og at du vil tidvis gå i kø. Dette er som Besseggen i høysesong!
I tillegg stopper også mange av gruppene opp under veis. Noen guider er ekstremt pratsomme og bruker mye tid. Dette skaper også køer.
Når det er sagt – det er vel verdt turen til tross for disse «bremseklossene». Utsikten og naturopplevelsen er storslagen. Bildene rettferdiggjør ikke i nærheten den fantastiske opplevelsen dette var. Dette bør oppleves!
VIKTIG: selv om værmeldinga varsler blå himmel, må man også her på Madeira være forberedt på plutselige endringer i vær og temperatur i fjellet. Vi hadde med vind- og vanntett, varme gensere/jakker og selvsagt mat og masse drikke. Husk også litt plaster og en støttebandasje. Du vet aldri…
Vi var heldige med vår guide – bestilt på hotellet vårt (De fleste hoteller bistår med utflukter etc.) Karen på rundt 60 var pragmatisk: målet var å få oss trygt frem uten noe dill-dall. Vi gikk fritt uten unødvendig fjas og gideprat, og han gikk bakerst og sørget for at ingen ble hengende for langt etter. Vi nordmenn liker oftest å nyte naturen uten en guide som leser fra Wikipedia.
Stien omtales mange steder som krevende. Det synes vi kanskje er noe overdrevent ut fra norske forhold. Riktignok er det tusenvis av trappetrinn, bakker opp og ned, og smalt svært mange steder, men det er rekkverk og rimelig trygt å gå her.
Det er allikevel nødvendig at du har gode knær, bein og balanse for å gå denne turen. Du bør også være i brukbar form. Det er ikke noen fra Røde Kors Hjelpekorps som henter deg med scooter her.
Det er lagt til rette med både store og små pauseområder langs ruta.
Jeg sier ofte at «husk å gå sakte og ta deg tid til å nyte utsikten». Det er i dette tilfelle en sannhet med visse modifikasjoner, siden man går mer eller mindre i en gruppe. Da må man følge gruppa og justere seg etter den.
Vi kompenserte dette ved å gå litt i fra gruppe vår og ligge i forkant. Da styrte vi eget tempo i større grad.
Jeg hadde store planer for dronebilder på denne turen, og hadde sjekket at flyging her var lovlig. Jeg fløy allikevel kun en liten tur ved ankomst Pico do Ruivo, da det var rett og slett for mange mennesker her. Jeg ville ikke forstyrre noen, eller utsette noen for potensiell fare. SÅ viktig er ikke bildene.
Tips: når du stopper og tar bilder eller en pust i bakken, Finn et passende sted og gå ut til siden. Det er ofte trangt og da slipper man å skape flaskehalser.
Det er en rekke korte og litt lengre tunneler langs stien. I flere av dem trenger man medbrakt lys.
Enda et tips: Ta med hodelykt! Lyset på mobilen er IKKE nok.
Jeg kan bekrefte at man BLIR våt på beina uten hodelykt. Det er vått og en del store vanndammer man gjerne vil inngå der.
Det er godt skiltet langs løypa, slik at det er ikke mulig å gå feil – så lenge du vet hvor du har tenkt deg.
500 meter før man når toppen av Pico Ruivo, kommer man til Casa de Abrigo do Pico Ruivo.
Her er det mulig å kjøpe litt kaldt og varmt drikke og svært enkel mat. Det anbefales sterkt å ta med egen niste, da utvalget av mat var ganske bedrøvelig. De har også et toalett her, for de som er tålmodige og kan vente i kø en halv time.
Gruppene pleier å ta en times pause ved hytta. Den timen inkluderer en tur til toppen, mat- og ev. dopause.
Den siste etappen er unnagjort på 10-12 minutter – også her i litt kø.
Mange tar med sekken og maten helt til topps. Man spiser liksom ikke niste 500 meter før man er fremme.
Her er det plass til alle som vil nyte utsikten, maten og ta bilder.
Når man er på toppen, er man fortsatt ikke helt fremme. Det er igjen en drøy halvtime med til parkeringsplassen på Achado do Teixeira.
Tåka kom atter en gang. Den forsvant naturligvis ett minutt etter at drona var parkert.
Ytterligere info om turen finnes nå nett her (ekstern lenke) . Legger allikevel med brosjyra fra myndighetene.
gråskjeggbloggern.no 