Seiser Alm – tilbake igjen, og igjen … og igjen

«Seiser Alm er som en god film du aldri går lei av – jeg (les: vi) har sett den fire ganger, og den blir bare bedre og bedre. Her oppe får du Dolomittene servert med blomsterenger, fjellstier og apfelstrudel til dessert. Det er rett og slett umulig å ikke komme tilbake.»

Første gang jeg skrev om Seiser Alm på bloggen var i 2016. Jeg var helt bergtatt. Nå – nesten ti år og tre nye besøk senere – kan jeg si det uten å nøle: dette stedet innfrir. Hver eneste gang. Og likevel føles det som jeg bare har skrapt i overflata.

Bloggen fra 2016 kan du lese her (intern lenke). Den hadde overskriften «Seiser Alm – Virkelighetens melkesjokoladereklame». Lite visste jeg vel da om hvor rett jeg egentlig hadde. Nå, 9 år og fire besøk rikere, kan jeg bekrefte min gamle bloggoverskrift. Området ER en melkesjokoladereklame.

Det er noe med det åpne, grønne platået, de dramatiske Dolomittoppene som reiser seg som kulisser rundt deg, og det endeløse nettet av turstier og sykkelveger som lokker i alle retninger. Vi får aldri nok.

Seiser Alm, eller Alpe di Siusi som det også heter (se nederst i bloggen på navnforklaring), er Europas største høyfjellsplatå, og det merkes. Seiser Alm ligger på et høydedrag mellom ca. 1.680 og 2.350 meter over havet. Platået strekker seg over store åpne områder med lett kupert terreng, omgitt av bratte Dolomitt-topper som Schlern (2.563 moh.), Langkofel (3.181 moh.) og Plattkofel (2.955 moh.).

Dette gjør området både lett tilgjengelig og spektakulært på samme tid.

Du kan lese bloggen min om den fantastiske turen til Plattkopfel her (intern lenke). En topptur hit anbefales på det varmeste.

Her i Seiser Alm snakker vi enorme gressletter og blomsterenger som strekker seg utover i alle retninger – som et postkort du kan gå i. Det er nesten parodisk vakkert. Og så er det disse karakteristiske fjelltoppene: Schlern, Langkofel, Plattkofel. De vokter over platået med verdighet, som eldgamle steinmenn.

Været på Seiser Alm om sommeren kan være like dramatisk som landskapet. Du kan starte dagen i strålende sol og ende opp med tordenskrall og regnbyger før ettermiddagskaffen. Skyene kommer gjerne sigende inn fra fjelltoppene, og temperaturen kan falle overraskende fort. Derfor er det alltid lurt å ha med både solbriller og regjakke – her kan du få alle fire årstider på én og samme dagstur.

En av de store gledene med å gå i fjellene rundt Seiser Alm er alle de koselige refugiene – eller «hüttene», som det også kalles – som ligger spredt langs stiene. Her er det aldri langt mellom pausene, og det er ikke bare beina som får hvile. De fleste hyttene er familiedrevne, og de serverer kortreist mat laget med kjærlighet og tradisjon. Klassikere som speck, knödel, gulaschsuppe og hjemmelaget eplekake står på menyen – ofte servert på en solrik terrasse med rødrutete duk og blomsterkasser langs rekkverket.

«Å nyte en latte macchiato på en solfylt terrasse i Seiser Alm er som å drikke flytende lykke med Dolomittene som tilskuere. Den varme melken og den sterke kaffen smelter sammen i glasset mens blikket ditt vandrer fra blomstrende alpeenger til de mektige, sagtaggede fjelltoppene. Det er et øyeblikk av ren fred – som om tiden selv tar en liten pause for å nyte utsikten sammen med deg.» Gråskjeggbloggern

Utsikten fra mange av hyttene er rett og slett svimlende. Du sitter med føttene dinglende over en blomstereng mens blikket glir bortover mot kjente Dolomitt-topper som Langkofel og Plattkofel – som plutselig virker overraskende nære. Noen steder ser du helt ned til dalene under, andre steder føles det som du sitter midt inne i fjellet selv.

Og mens du spiser og nyter utsikten, hører du gjerne en kubjelle klirre i det fjerne, eller vinden som rasler i gresset. Her oppe smaker maten rett og slett bedre – det må være kombinasjonen av høyde, sult og lykke.

Vil du raskt opp i høyden for å starte turen med panoramautsikt, så anbefales Florian-kabelbanen fra Saltria. Dette er også endepunktet for den lokale bussruten.

Florian-kabelbanen (Florianlift) tar deg raskt og komfortabelt fra Saltria-plateauet (1.900 m) opp til Williamshütte på cirka 2.100 m. Herfra åpner et vell av turmuligheter: gå videre mot Rifugio Sasso Piatto/Plattkofelhütte, stien rundt Langkofel, eller bare nyt panoramautsikten før du returnerer med stolheisen.

Utsikten mot Sassolungo-massivet er nok til å gjøre deg religiøs, selv om du bare hadde planlagt en kort rusletur.

Et lite, men viktig tips: du kommer deg ikke opp med bil når du vil. Seiser Alm er vernet – og heldigvis for det. Det betyr at det er kjørebegrensninger mellom 9 og 17 hver dag. Men ikke fortvil – det går alltid en buss.

Et lite knippe idyller. Trykk for å forstørre og bla sidelengs:

Så ja – jeg har vært her fire ganger nå. Og det blir garantert en femte. Seiser Alm er et av de stedene jeg alltid lengter tilbake til. Naturen, stillheten, turene, maten og ikke minst følelsen av å være midt i noe helt eget – det er som et kinderegg for fjellfolk. Eller for en gråskjeggblogger med sans for både fjell, utsikt og apfelstrudel.

Navneforklaring:

Seiser Alm har to navn – Seiser Alm (tysk) og Alpe di Siusi (italiensk) – fordi området ligger i Sør-Tirol (Südtirol/Alto Adige), en region i Nord-Italia med en helt spesiell historie og kultur.

Sør-Tirol var en del av Østerrike frem til slutten av første verdenskrig, da det ble overført til Italia i 1919. Flertallet av befolkningen i regionen snakker fortsatt tysk som førstespråk, og derfor brukes både tyske og italienske stedsnavn side om side i dag. Mange steder har også et tredje navn på ladinsk – det gamle språket som fortsatt snakkes i enkelte daler i Dolomittene.

Så når du ser navn som Seiser Alm / Alpe di Siusi eller Kastelruth / Castelrotto, er det ikke forvirring – det er rett og slett en del av Sør-Tirols flerspråklige og fascinerende identitet.